Lucky!

Teeenk...vi har fått oss pusekatt! Ikke hvilken som helst pus heller, men en ekte rådhuskatt!

La meg presentere LuckyPus - verdens snillest og mest høytmalende katt! Den har en dårlig tann, men er ellers i fin forfatning, bortsett fra masse klumper i pelsen som veterinæren nå har barbert bort. Han er ca 2-3 år og kastrert, og har sikkert levd et godt liv...frem til jul.

Den har vandret rundt rådhuset før jul, i romjula, og nå etter jul. Jeg så den ikke før første dag etter jul. Da hørte den stemmene våre fra kjellerlageret, og begynte å mjaue mens den stakk et lite pjuskete fjes inntil vindusruta.
For å gjøre en lang historie kort, ble den først fanget og plassert i en pappeske, fikk litt mat, og så ut til å trives i eska. Alternativ 1 var å sette den ut igjen, alternativ 2 var at noen tok den med hjem. Siden alternativ 1 ville ført til den visse død, var det igrunn ikke så vanskelig å bestemme seg.
Vi har nå vært hos veterinæren og konstatert at den ikke er merket. Den har fått ormekur og generell sjekk, og som tidligere nevnt virker formen fin bortsett fra at den er utmagret og utslitt.
Den spiste forresten så mye hos dyrlegen at alt kom opp igjen, men godt var jo det for ut kom en hel engangshanske. Stakkars pusen! Hansken har sikkert vært borti mat, og i nødens stund.... huff a meg!

På tirsdag var den desperat opptatt av mat, og vi måtte porsjonere ut i passende mengder - lite og ofte. I går var nok magen full, og den hadde et mer avslappet forhold til matfatet, men det var veldig mye soving. Den er nok litt mer utforskende i dag, men mye av tiden går også nå med til avslapning. Siden deler av pelsen er borte, må den være inne likevel, så det passer igrunn fint at den ikke står ved døra og maser. Den tid kommer nok.

Etter et forsøk på å bruke gulvteppet som do, har den nå skjønt hvor den skal gå, og kattedoen brukes flittig. Vi har kun hatt ett lite uhell, og det er ikke verst under rådende forhold.

Jaa...som dere skjønner er det katta som har satt agendaen denne uka. Vi ble plutselig katteeiere igjen, og det er sikkert en mening med det.
Gutta er begeistret, spes. lillebror. Han mistet nesten pusten av lykke da vi kom hjem med pappeske med lyd, og jeg har ikke hørt et pip om pjuskete pels...kun om hvor fin den er. Det er vel det man kaller kjærlighet :)

Håperallehardetbraklem fra