La oss kalle henne Marit for anledningen.
Hun giftet seg ung og fikk fem barn over en periode på fjorten år.
Det var ikke mye plass for STIL i interiøret der i gården. Det var mer enn nok å henga fingra i, og om å gjøre å skaffe det man trengte til billigst mulig penge. Mye av andres skrot hadde en tendens til å ta veien innom Marits hus før det forsvant på skraphaugen. (dette var før det ble in å samle på "antikviteter")
Av en eller annen grunn har hun alltid innbilt seg at jeg har god smak(?!) så vi ommøblerte, sydde gardiner av rester og gammelt sengetøy, malte og danderte etter beste evne. Vi var i nabon's container og dro ut den ene "skatten" etter den andre.
Vel... interiørmessig ble dette hjemmet aldri en suksess. Det hadde aldri scoret i NIB-tevlinger eller andre konkurranser over et vakkert hjem. Fete sjekker på ti, tjue, trettitusen var milevis unna.
Men...det er ting som ikke kan måles i vakre stilleben og vakkert interiør forøvrig, og det er
gjestfrihet!
I Marits hjem var det åpne dører for alle og enhver - ung, gammel, kjent eller ukjent. Det var formiddagskaffe, ettermiddagskaffe, kvelds, middager, bursdager, grillparty i hagen... ja alle var velkommen, hvor som helst, når som helst. Jeg har aldri hørt Marit klage over for mye besøk.
Det rare er at alle trivdes der. Selv om møblene var gammeldagse, gardinene glorete og veggpynten ikke helt etter boka, så ble man møtt med en klem og "
så koselig at du kommer!" og så var det på med trakter'n og med hodet ned i fryser'n... Her kunne man senke skuldrene, slenge beina på bordet, legge seg på sofa'n...m.a.o. gjøre som hjemme... og ble det for sent til å kjøre hjem var det alltids en seng eller madrass ledig.
Hva vil jeg med dette innlegget? Ingenting egentlig, kun minne meg selv (og andre) på at det er menneskene som skaper et hjem, ikke tingene!
Må også fortelle at Marit har fått bedre råd, nye møbler og alt på stell, men gjestfriheten er fortsatt den samme ;-)
Vil også passe på å ønske dere en flott 17. mai, forhåpentligvis en regnfri en! :)