Strø noen roser på min veg...

Jeg elsker roser! Spesielt i denne fargen. De gir meg en følelse av... ja jeg vet ikke å forklare det, men de er bare helt ubeskrivelig vakre!

Roser er like herlig enten de er friske eller inntørket og skrukkete. Disse har tørket i vasen, men er like uimotståelige for det. Hadde bare menneskene blitt verdsatt like høyt som en rose, så hadde man kanskje trivdes utendørs ved høylys dag ;-)

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kommentere det, men jeg fikk et anonymt innlegg for noen innlegg siden, som fortsatt forbauser meg. At et menneske som ikke kjenner meg overhodet kan kommentere så nedlatende, gjør meg trist og lei. Når andre opplever tilsvarende har jeg sagt flere ganger at de ikke skal bry seg, men det er søren meg ikke like lett når man blir angrepet selv.
Andre skal selvfølgelig få lov å ha meninger og gjerne si i mot, men vær for all del deg selv og ikke en "anonym" som av den grunn kan slenge med leppa. Har man trang til å være anonym når man har både brukernavn og blogg, bør man kanskje vurdere å la tastaturet hvile.

Heldigvis er den "anonyme" en dårlig opplevelse blant alle de andre superhyggelige, så skitt... det er vel egentlig ikke jeg som har dummet meg ut ;-)

God uke til dere alle!
Klems fra

Tid 2

Da jeg så dette uret inne hos Lobelia, måtte jeg bare ha det.
Det er noe med disse ordene som går rett til hjertet mitt - Time is precious / Tiden er dyrebar

Bilde lånt fra Lobelia

For ingen ting er vel mer dyrebart enn tiden. Vi vet ikke hvor god tid vi har noen av oss. Likevel glemmer vi ofte å sette pris på den "grå" hverdagen, mens vi lengter til helg og fridager.
Endelig fredag! Endelig helg! og uka...ja den forsvant som et jafs og er borte for alltid.
Hva morgendagen bringer vet vi ikke, og godt er det :)

Nyt dagen alle sammen, og ikke stress for mye frem mot jul nå! Det blir sikkert like koselig som i fjor selv om pynten ikke er siste skrik, eller man ikke får bakt alle fjorten sortene, eller svoren ikke blir sprø, eller hva det er man tror MÅ være på plass for en lykkelig jul ;-)

Klems

Jeg hadde egentlig tenkt å fortelle

at guddattera mi har invitert meg med til Living på onsdag for å handle på hennes prosenter, men så leser jeg på en annen blogg om en liten gutt som er død, og da ble plutselig alt så meningsløst. Hva er vitsen med lysekroner og stæsj når "taket" plutselig kan dette i hodet på oss? Blir vi så opptatt av alt vi tror vi må ha, at vi glemmer at vi har det aller fineste allerede - selve livet, barna våre, kjærlig ektemake, omsorgsfulle venner... alt vi er glade i som puster og lever...?

Jeg har mistet begge foreldrene mine, sjokk og savn som fortsatt sitter der, men likevel en naturlig del av "slekters gang" men å miste et barn kan jeg ikke forestille meg hvordan man skal overleve...