Dag 5

  Er litt stolt jeg nå :)

God helg og god innspurt...bare to uker igjen (for den som ikke vet ,-)

I dag skal ribba smakes på!

Kjempeklem

En uke igjen

til skolestart!

Huff og huff...deilig, deilig!

En sann blanding av følelser fordi sommeren mer eller mindre er over,

og ble den egentlig slik vi drømte om?

Deilig fordi vi snart får normale dager med normale døgnrytmer.

8 uker sommerferie (lediggang) er alt for mye!

I går ble det svipptur over grensa igjen.

Det var lillebrors tur til fornying.

Han er meget fornøyd, og ser vel ganske representabel ut til skolestart ;-)

Det ble nye fotballsko også, men de gikk han rundt med da bildet ble tatt,

så da så!

Nå skal jeg se om jeg finner meg (og boka) en lun krok for nordavinden.

Det er blå himmel, og alt for galt å bare være inne på min nest siste feriedag.

Mine 3 uker er selvfølgelig ikke en dag for mye ;-)

Så gikk det ikke som vi håpte

og ba om likevel.

Dagen i dag har vært veldig rar.
Hodet har vært tomt, samtidig som tankene har kretset og kretset
rundt lingult hår, tannløst smil og trillende latter.
Ei lita jente som vokste til ungdom, med bestemte meninger,
men med et hjerte for alle.
Så ble det ekteskap, to kjekke sønner, hus og trygghet.
Fremtiden var lys...

♥

I natt sovnet hun inn - tantebarnet vårt og Emidoras lillesøster.

Ei rose, på sitt vakreste

Ikke lenger knopp, men heller ikke helt utsprunget...

Ett års kamp mot kreften er over.

Tilbake sitter familien og mange mange venner...
og vi som er igjen fatter enda ikke at dette har skjedd,
for alt gikk jo så bra...

Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med.*
Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det, han som er over alt.
[* Matt 10, 29]

Tro det når stormen herjer bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene du med en smerte går.

Tro det når noe brister uten å vokse frem.
Tro det når noen mister det som var alt for dem!
Tro det når håp går under uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden! Det er et ord til deg.

Tekst: Ingeborg Prytz Fougner

På en helt vanlig onsdag i mai

med stemor i full blomstring, sol og fuglekvitter...
får vi beskjed om at en av niesene våre (datter av gubbens eldste søster) er alvorlig syk.

Det er liksom helt feil når et ungt sprekt menneske på 36 år får brystkreft.
Hun var til mammografi i fjor. Ingen funn eller utslag. Mammografi ble utført på nytt etter at kulen ble oppdaget, fortsatt ingen utslag. Så altså, stol ikke ene og alene på en maskin!

Heldigvis blir flere og flere helt friske fra denne ekle sykdommen, så dette kan gå riktig bra, men så lenge vi ikke vet, vet vi ikke...og når man ikke vet kommer alle tankene...sånn er det bare

Klems